Jeg har vært ansatt og arbeidet som skuespiller på Nationaltheatret i 45 år.For meg så har det vært, og det er fremdeles, en glede å arbeide som skuespiller.

Jeg tilhører skuespillerne, de som har kysset, drept og blitt drept på scenen, det som elsker hagearbeid og de som elsker teatret og fremdeles ser på det som det sentrale i livene sine men jeg tilhører ikke de som kan sitte stille, de som liker å bli intervjuet eller de som liker å ligge og sole seg på stranden.

Jeg flyttet fra Tjøme til Oslo fordi jeg ville bli skuespiller. Jeg dro til byen tidlig om våren i 1958, for å forberede meg til opptaksprøvene på Statens Teaterhøgskole. Jeg leste med skuespillere som Knut. M. Hanson og Rolf Sand. En av rollene jeg viste på prøvene var Romeo. Jeg var 22 år gammel da jeg startet skuespillerutdannelsen min, og for en ung mann var det veldig spennende å bo i byen. Mitt Oslo består av sentrum og Nationaltheatrets bygning. Først så fikk jeg låne et rom på Skillebekk av noen i familien, og så flyttet jeg rundt til ulike steder. Jeg bodde for det meste på vestkanten, men det var ikke slik at jeg bare ville bo der. Det var vanskelig å få leie hybler på den tiden, og det virket som om det var lettere å få rom på vestkanten. Så arvet jeg en leilighet, og her ble jeg boende til jeg pensjonerte meg. Da jeg ikke lenger hadde min daglige rutine så ble det enklere for meg å flytte tilbake til Tjøme - det har alltid vært hjemme for meg. Nå bor jeg i familiehuset her, jeg har en stor hage og en privat strand som holder meg i aktivitet. 

Jeg kan ikke si at har opplevd et såkalt vendepunkt i livet mitt - allerede som barn visste jeg at ville bli skuespiller og arbeide på Nationaltheatret. Faren min var fisker og moren min var syerske og jeg tror de syntes det var rart at jeg ønsket å bli skuespiller.  Men de prøvde aldri å hindre meg i nå målet mitt.

Jeg har aldri selv spilt i En folkefiende. Det er heller ikke et av favorittstykkene mine, jeg foretrekker mye heller Vildanden. Utsagnet "den sterkeste mann i verden er den som står mest alene" blir jo nærmest et slagord - Ibsens ord føles på en eller annen måte som litt hellige.

Jeg tar trikken ned til forestillingene på teatret - eller kanskje jeg tar meg en rusletur ned gjennom Slottsparken. Jeg ville aldri benyttet bilen min inne i byen.