An Enemy of the People in Oslo

Jeg er elev ved helse- og sosiallinjen på Sogn videregående. Jeg jobber også som frivillig med barn og ungdom, og jeg har arbeidet på sykehjem, SFO og ungdomsklubber. 

Jeg tilhører de som har overlevd å falle ned fra fjerde etasje, de som bryr seg om mennesker, de som tror på karma, de som fikser ting lett, de som er glad i kampsport, de som engang har veid 90kg i muskler, de som trives bedre blant fattige enn rike, de som er glad i moren sin, de som må ha ting med en gang og de som har holdt duer, men jeg tilhører ikke de gjerrige, de som spiser fisk, de som liker å vise seg frem eller de tålmodige.

Jeg spør meg selv hvorfor jeg bor i Oslo, jeg tror at jeg må flytte bort selv om Furuset er blitt et bedre sted nå som det er kommet en fritidsklubb her - Furuset forum. Den har ført til endringer. Jeg føler meg likevel utrygg – det var tryggere før. Det er ikke trygt i Oslo lenger. Det er for mange folk, jeg vet ikke hvem jeg skal stole på. Kompisene mine og jeg tenker at Oslo er i ferd med å bli som Athen. Jeg ser masse ting i Oslo som irriterer meg, jeg må bare flytte til Finnmark. Der er det nesten ingen mennesker. Jeg er mer som en bonde. Jeg liker naturen. Jeg er ikke redd for kulden – jeg er vant til kulden fra Afghanistan.

Når jeg hører utsagnet «Den sterkeste mann i verden, er den som står mest alene», så tenker jeg at man ikke skal skjule ting, man skal si ting rett ut. Det er å være sterk for meg.

Det var et vendepunkt i livet mitt da jeg falt ned fra fjerde etasje i blokkleiligheten jeg bodde, jeg hadde glemt nøklene mine, og forsøke å klatre inn via balkongen. Da jeg falt hørte jeg meg selv si: «Gud gi meg en sjanse til». Jeg falt ned på bakken, og blod kom opp fra lungene mine. Det siste jeg husker er at ambulanse-personalet brukte hjertestarteren, så falt jeg i koma i to dager. Etter dette forandret livet mitt seg. Jeg er ikke den samme personen som jeg var før. 

Til forestillingen tar jeg banen fra Furuset til Nationaltheatret.