Jeg har drevet dagligvarehandel i Oslo siden åtti-tallet. Først begynte jeg å arbeide på en børstefabrikk i Oslo, og etterhvert startet jeg min egen dagligvare-forretning i 1980 i Maridalsveien. Senere startet jeg butikk i Thomas Heftyes gate på Frogner. Jeg tror jeg var en av de første fra India som startet dagligvare her i Oslo.

Jeg tilhører sikhene, trebarns-fedrene, de kulturinteresserte, de sportsinteresserte, de sekulære, de sosiale og de som ler mye men jeg tilhører ikke fanatikerne eller de late.

Jeg ønsket meg et bedre liv, og reiste fra India – først til Tyskland. Norge var ikke en gang i hodet mitt. Jeg tenkte å reise videre til USA eller Canada. Mens jeg var i Tyskland møtte jeg tilfeldigvis en pakistaner som anbefalte Oslo, han sa det var lett å få jobb i Oslo. Jeg ankom byen 14.februar 1974. Det var veldig kaldt. Jeg var 29 år gammel. Etter fire dager fikk jeg en jobb uten å kunne et ord norsk. Jeg opplevde Oslo som et veldig fint sted, folk hilste på meg og var generelt nysgjerrige. Det første stedet jeg bodde var Ljabru, og etter en stund fikk jeg en leilighet på Majorstuen. I 1982 fikk utlendinger for første gang anledning til å delta i kommunevalg, og familien min er avbildet på stemmeplakatene fra den gang. Jeg forsøkte to ganger å flytte tilbake til Punjab, men det gikk ikke på grunn av urolighetene. Jeg trodde nok ikke at jeg kom til å bo hele livet mitt i Oslo, men nå ser det ut som om jeg ender her. Etter å ha bodd nesten førti år i Norge søkte jeg og fikk innvilget norsk statsborgerskap i mai dette året.

Jeg har hørt om Ibsen men ikke En folkefiende. Da jeg ble fortalt handlingen skjønte jeg at den indiske regissørens Satyajit Rayat film Ganashatru fra 1989 bygger på Ibsens stykke. Jeg kan forholde meg til utsagnet «den sterkeste mann i verden er den som står mest alene» fordi jeg selv har erfart å bli stengt ute fra et samfunn, fordi jeg sto opp for noe jeg trodde på.

Det var et vendepunkt for meg da jeg i mai år bestemte meg for å søke om norsk statsborgerskap etter å ha bodd i Oslo i nærmere førti år. Jeg innså at jeg ikke kom til å flytte tilbake til India.

Jeg tar toget fra Lørenskog stasjon til Nationaltheatrets forestillinger.