Jeg er student ved menighetsfakultetet.

Jeg tilhører kurderne, frihetsforkjemperne og PKK’erne, nordmennene, studentene, menneskerettighetsforkjemperne, kvinnesakskjemperne, de som tror på rettferdighet og de som er villige til å ofre noe for en sak de tror på men jeg tilhører ikke iranerne, feministene, krigerne, maktmenneskene, egoistene eller de feige.

Jeg bor i Oslo på grunn av studier, og så flyttet også familien min hit. Jeg kommer nok til å bo her om ti år, antagelig i denne bydelen eller et lignende område. For meg så er Oslo en stille by, og hvis jeg skulle komponert et lydbilde til denne byen, så ville stillheten vært et viktig element.

Jeg tror det er sant at «den sterkeste mann er den som står alene» fordi det er bare den sterkeste blant oss som tenker annerledes. Og da kan han ikke tilpasse seg andre og ender opp ensom og alene. Tankene hans er annerledes, og få vil derfor være enig med han. Jeg prøver ofte å snakke om kvinners rettigheter og alle venninnene mine er i mot meg. Eller de er kanskje ikke uenige med meg, men de fleste beskriver det som et ideal - noe de ikke kan fullføre eller praktisere.

Jeg har opplevd å endre holdning: Da alle vennene mine begynte å gifte seg følte jeg at det var noe jeg også måtte gjøre. Men etter å ha jobbet for den politiske delen av PKK i Brussel så ble jeg mer kjent med meg selv og hva en kvinne kan være.

For å komme meg til forestillingene går jeg til bussen på et par minutter, og tar jeg bussen videre til Mortensrud og deretter t-banen derfra og ned til byen og Nationaltheatret.