Jeg er drosjesjåfør og arbeider for Oslo Taxi.

Jeg tilhører kameleonene og trives overalt, de som tar seg av andre, de sosiale, de som liker å reise og oppleve nye ting, de som liker danseband musikk, de ryddige, de som sier ifra når noe er feil, de pedantiske, de som alltid må ha ting på rett plass, de sportsinteresserte, de altetende, de som elsker å lage mat, de som blir nevnt i en sang, de som liker å vaske opp fordi det lukter så godt, de som er glad i å gå ut med gutta og ta en øl og de som er glad i damer men jeg tilhører ikke A-menneskene, de som kverulerer eller de som er veldig opptatt av politikk.

Da jeg var ti år gammel så døde broren min i en barkemaskin. De eldste brødrene mine bodde allerede i Oslo. Så da flyttet vi etter. og her begynte jeg på Møllergata skole i Oslo. Det var en overgang for meg fra en liten grendeskole. Brødrene Pinto fra Portugal ble mine beste venner. Jeg holdt på med alt av idrett, svømming, håndball, fotball. Dialekten min ble jeg ertet for. Jeg fant meg godt til rette, og jeg fikk en del venner fra Østerdalen. Alt er fint med å bo i Oslo. Etter tre-fire dager oppe i dalen i Atna så er det noe som mangler. Det blir for stille. Jeg er vant til å ha folk rundt meg hele tiden. Jeg bor nok i Oslo om ti år, selv om jeg planlegger å bo enten i Brasil eller Spania. Jeg er glad i vinteren, men jeg elsker også strandlivet. Og Copacabana er noe annerledes enn Huk – mer å hvile øya på for å si det sånn. Det som er synd med Oslo er at det ikke finnes et sted for voksne folk hvor de kan spise og ta seg en dans.

For å være helt ærlig så har jeg ikke noe forhold til En folkefiende, men jeg har hørt om det. Jeg kjenner de fleste stykkene til Ibsen ved navn, men har ellers ikke lest noe særlig.Det er veldig mye sannhet og fornuft i utsagnet «den sterkeste mann er den som står mest alene». Jeg har selv kjent på det.

Et vendepunkt for meg var da jeg flyttet fra Østerdalen til Oslo fordi broren min døde. 

Til forestillingen går jeg ned til Marit, og så drar vi sammen til teatret.