An Enemy of the People in Oslo

Jeg er journalist, men akkurat nå mest aktivist og debattant.

Jeg tilhører aktivistene, de som er glad i skog og mark, turgåerne, de som er opptatt av menneskerettighetene og kvinnespørsmål men jeg tilhører ikke de som er opptatt av å fremme sitt eget, de som er opptatt av å tjene mest mulig penger eller de som bare tenker på seg sjøl. 

Jeg bor i Oslo fordi jeg er vokst opp innerst i fjorden, lengst oppe i dalen, i verdens ende. Så det var utenkelig å bli værende der. Oslo fordi det er senteret i Norge. Det er her vi får verden inn i Norge. Hvis jeg ikke ender som pensjonist i Italia bor jeg nok her om både ti og tjue år.

Jeg har et veldig sterkt forhold til En folkefiende og så det sist på Nationaltheatret i 2008.  Jeg har alltid vært involvert i kamper, og føler veldig sterkt for dette stykket. Jeg føler at utsagnet «den sterkeste mann i verden er den som står mest alene» treffer. Det samme gjelder utsagnet «majoriteten har aldri rett». De som ønsker å få bygget parken sier at alle ønsker seg dette. På den ene siden så er folk feilinformert; politikere og eiendomsinvestorer lyver til journalistene, og journalistene gjentar disse løgnene uten å stille spørsmål. På den andre siden ønsker ikke folk å høre sannheten: Den kompakte majoriteten - de skulle ikke ha stemmerett. Man må ha litt kunnskap for å få være med å bestemme i samfunnet vårt. Jeg ser for meg statuen av de tre apene med øyne, øre og munn dekket til når jeg tenker på media og på folks syn i denne saken. Slik som dette paret som jeg møtte i Ekebergskogen her om dagen. De hørte ikke etter da jeg forsøkte å fortelle dem om metodene som har blitt benyttet for å få gjennom et politisk vedtak i favør av skulpturparken. De brydde seg ikke om mangelen på demokratisk avgjørelse og alle løgnene. De var bare lykkelige over parken, og at det sikkert kommer til å bli fint. Og da jeg forsøkte å fortelle dem om korrupsjonen så brydde de seg fint lite da og. Hvor er alle journalistene som skal avsløre maktmisbruk? Noen personer har advart meg om hvilke krefter som står i mot meg. Men her om dagen så fikk jeg denne av følelsen av å være sterk. Så sterk at jeg kan klare hva som helst.

Det største vendepunktet i mitt liv: Jeg har trodd at vi har demokrati i Oslo men jeg forstår nå at vi ikke har det i det hele tatt.

Til forestillingen tar jeg en taxi.