Rimini Protokoll

Home

previous
enno

JEG KAN SLIKKE MIN EGEN ALBUE

Navn: Maiken Skram
Alder: 24
Bydel: Bjerke
Nasjonalitet: Norsk

Jeg bor i et rekkehus med mamma og pappa og søsteren min og en hund.

Jeg er akkurat ferdigutdannet innen markedsføring og søker nå jobber. For tiden er jeg vikar på barneskole.

Jeg tilhører de som leter etter jobb, de som liker å skrive, de som tror på skolemedisinen, el-bilkjørerne, dyreelskerne, og danserne men jeg tilhører ikke de som tror på healing eller bøllene. 

Jeg bor i Oslo fordi jeg er vokst opp her og nesten alle jeg kjenner er det. Jeg liker meg her og. Jeg tror jeg kommer til å bo i Oslo om ti eller tjue år. Men ikke her. Her begynner det å bli ganske fælt nå. Med tyverier og voldtekter og sånn. Det var veldig fint her før. Da skjedde det ingenting. Kommunen må rydde opp i dette så det blir fint her igjen. De siste tre årene har jeg måttet kjøpe nytt snowboard hvert år fordi alle har blitt stjålet. Sykkelen min. Kjelkene våre. Vi har fått frastjålet bilen vår tre-fire ganger. Jeg har el-bil, så laderen og CD-spilleren ble stjålet. Det er ikke lenger sånn at man kan sette fra seg tingene i hagen. Selv ikke i en låst garasje går det. 

Jeg kjenner En folkefiende fra skolen. Det er såvidt jeg husket den, men da jeg googlet den, så husket jeg at jeg hadde lest den, og sett filmen. «Den sterkeste mann i verden er den som står mest alene»: Jeg tenker at man skal være sterk for å tørre å stå i mot de andre. Det er mange som gjemmer seg bak alle de andre og ikke vil stikke frem. På mange måter har jeg selv opplevd å representere den kompakte majoritet fordi alle, meg selv inkludert, ønsket at kjæresten min Chris skulle motta sykehusbehandling da han ble alvorlig syk. Men han var skeptisk til det. Så på mange måter risikerte han mye for noe som han trodde på. Vi snakker ikke så mye om det, men for en liten stund siden fortalte han meg at han satte pris på hva jeg hadde gjort for han. 

Jeg har endret meg fra å tro at virkeligheten ikke rammer meg. Jeg har lært at man ikke kan ha kontroll over livet, livet er uforutsigbart. Og at det er så lite man selv kan gjøre.  

Til forestillingene tar jeg el-bilen min. Jeg kan én vei til byen og det er den jeg kjører hver gang: forbi Sinsen kirke, mot Carl Berner, og så bort til Kiellands plass og Youngstorvet. Der parkerer jeg i en el-bil parkering. De er jo overalt.