Rimini Protokoll

Home

previous
enno

JEG LIKER Å GÅ LANGE OMVEIER FOR Å OPPLEVE DET UVENTEDE

Navn: Harald Lange

Alder: 48 år

Bydel: St Hanshaugen

Nasjonalitet: norsk

Jeg bor sammen med en venninne og kollega i en to-roms.

Jeg er musiker, forfatter og konsertarrangør.

Jeg tilhører blitzerne, punkerne, de radikale, anarkistene, musikerne, de skrivende, de samtidskunstinteresserte, de av nødvendighet politisk engasjerte, folket og norsk arbeiderforbund men jeg tilhører ikke ekstreme gærninger og nazister. 

Oslo er hjembyen min, her føler jeg meg hjemme på godt og vondt. Steder som Taxi take away, Barrikaden og Blitz er viktige for meg. Fra jeg for første gang ble arrestert for litt over tretti år siden har jeg blitt taua bortimot 1000 ganger, med påfølgende opphold på glattcelle. Gitt at jeg har tilbrakt gjennomsnittlig 7 timer i arresten hver gang, tilsvarer dette ca. 300 døgn. Som grunnlag for pågripelsene har jeg blitt møtt med siktelser og tiltaler for en rekke overtredelser som f.eks. mordbrann, innbrudd, skadeverk, forstyrrelse av ro og orden, vold og trusler, overfall, kidnapping, væpna ran, besittelse av ulovlig våpen etc. Ingen av disse tiltaler og siktelser har stått opp i retten, samtlige har blitt frafalt og henlagt. Derimot har jeg fem ganger blitt domfelt for å ha hindret politiet i deres arbeid ved å motsette meg arrest. Den siste gangen fordi jeg var forbannet på politiet som brakk armen min uten grunn. For meg så har lydsporet til Oslo endret seg; på 80tallet var det «Hvis jeg var deg» med Jokke og Valentinerne, på 90tallet var det kanskje «Alt er alt» av Stengte dører og «Fritt vilt» med Raga Rockers. På 2000tallet så må det bli «Late som ingenting» med mitt eget band Bøyen Beng.

Et vendepunkt for meg var da jeg ble far - jeg avviklet mesteparten av det jeg holdt på med og flyttet til Brønnøysund for å være tilstede for sønnen min. Da det ikke gikk flyttet jeg til Trondheim for en stund.

Jeg svarer et ubetinget ja på spørsmålet om jeg har et forhold til En folkefiende av Ibsen: Jeg har jo sett Haisommer. «Den sterkeste mann er den som står alene» tolker jeg som et utsagn fra en monoman angstnevrotiker. Et forsøk på å trøste seg selv i en vanskelig situasjon. Jeg identifiserer meg ikke med det, jeg er mer: «Screw you guys, I m going home»!

Jeg går til Nationaltheatret siden jeg bor så nære.

 

© Erik Aavatsmark