Jeg er ansatt på Arkitekthøyskolen, og her er jeg leder for Institutt for design.

Jeg tilhører de rotløse, de sårbare, de tålmodige, de følsomme, de sterke, de kvalitetsbevisste, de visuelle og de lyttende men jeg tilhører ikke de likegyldige, de ubevisste, de vulgære, de late eller de ubegeistrede.

Jeg bodde mange år i Amerika og jeg har hatt et annerledes forhold til Oslo fordi jeg ikke har bodd her på lenge. Jeg har et utopisk forhold til byen – og jeg liker meg godt her. Jeg trives godt i fagmiljøet mitt, og jeg liker kontrastene Oslo har å by på.

Jeg har gått fra å utvikle design som bidrar til økonomisk vekst for andre, til å tenke på design som et potensiale for utvikling, fordi det kan løse problemer og forbedre verden.

Jeg har aldri lest Ibsen på skolen, men jeg har blitt presentert for ‘den kompakte majoritet’ – det byr meg imot denne massen som står mot individet – det er viktig å høre enkeltmennesket. Jeg vil tolke utsagnet «den sterkeste mann i verden er den som står mest alene» slik: – hvis man ser det på denne måten, da kan man bare være der alene. Du får ingen påvirkningskraft hvis du ikke får med det deg folk.

Jeg reiser med trikken fra Vinderen til Nationaltheatret for å komme meg til forestillingene.