An Enemy of the People in Oslo

 

Jeg er i barselpermisjon men vanligvis jobber jeg i Uteseksjonen. Jeg jobber på gata med de mest vanskeligstilte – de rusavhengige og de papirløse. I tillegg jobber som prosjektleder for et hasjavvenningsopplegg for unge.

Jeg tilhører gruppen av mødre, de familiekjære, hverdagsmenneskene, musikkelskerne, de reiselystne, røykerne, og de rampete men jeg tilhører ikke de som tar seg selv for høytidelig, de som fokuserer på det ytre eller de som er opptatt av symboler.

Jeg har bodd i Oslo siden jeg var 22. Jeg flyttet hit fra Trondheim, jeg måtte til det fine været og så hadde jeg vennene mine her. Vi bodde på Grønland i ti år og flyttet ut av sentrum da vi fikk barn. Men vi ville ikke for langt ut av byen heller. Her vi bor tar det kun et kvarter ned til Grønland. Jeg setter pris på at Oslo har tilgangen til marka og kulturtilbudet i byen. 

Jeg har aldri sett En folkefiende. Når jeg hører utsagnet «den sterkeste mann i verden er den som står mest alene» tenker jeg på de sosial-psykologiske eksperimentene fra 60-tallet som handler om massesuggesjon, og der man blir overbevist om at flertallet har rett, selv om man i utgangspunktet ser at de tar feil.

Etter å ha stiftet familie har vi vendt oss vekk fra rock til barne-teater.

Til forestillingene på Nationaltheatret tar jeg t-bane fra Høyenhall.