Jeg jobber som avdelingsleder for undervisningen ved avdeling A i Oslo fengsel.

Jeg tilhører de reisende, de lidenskapelige og lederne men jeg hører ikke til de uengasjerte, de fordomsfulle, de materialistiske, de som strikker, regelrytterne, de minimalistiske eller de som elsker funkis. 

I utgangspunktet er det en tilfeldighet at jeg endte i Oslo. Jeg arvet en del penger og kjøpte en leilighet i Oslo. Da jeg bodde i Larvik tenkte jeg aldri at jeg kom til å flytte til Oslo, men jeg var sammen med en rocke-type som gjerne ville til Oslo, og da ble jeg med han. Mest sannsynlig blir jeg i Oslo. Det tok mange år før jeg følte meg hjemme i Oslo, jeg følte meg hjemme i Trondheim med en gang, men i Oslo tok det lang tid: Jeg hadde et bilde av Oslo som litt ekskluderende, og litt tøft – folk spurte meg «tør du virkelig flytte til Oslo?».  Men så har jeg endt med å bruke byen og se mulighetene her. Jeg bor i et rekkehus med mannen min Håkon, datteren min Maria og sønnen min Henrik. Til forestillingen tar jeg T-banen fra Bogerud til Nationaltheatret.

Jeg har lest En folkefiende for mange år siden på gymnaset, men det er andre skuespill jeg har et nærmere forhold til. Peer Gynt og Vildanden for eksempel. Eller Et Dukkehjem. Jeg tror at man skal holde fast på det man tror på, selv om mange står i mot. Man må være uredd.

Jeg har snudd fra lett å kunne krisemaksimere til ikke lenger å ta sorgene på forskudd. Fordi livet har lært meg at det meste ordner seg.