Jeg er drosjesjåfør og tryllekunstner.

Jeg tilhører de som er glad i damer, de som tror at det er over når det er over, kommunistene og tryllekunstnerne men jeg tilhører ikke pessimistene eller de religiøse.

Jeg bor i Oslo fordi jeg er født her. Min far kjøpte en bygård i Vika, og siden har jeg bodd her. Bortsett fra under krigen da jeg måtte flykte til Sverige. Det fine med Oslo, sett fra en drosjesjåførs blikk, er de hyggelige menneskene.  

Jeg har ikke noe forhold til hverken Henrik Ibsen eller En folkefiende. Det er en sannhet med modifikasjoner at den sterkeste mannen i verden er den som er mest alene.

Et vendepunkt for meg inntraff for mange år siden: Jeg hadde en telefonsamtale med min mor - den siste samtalen – og hun sa til meg at det var flere land i Skandinavia enn Norge. Jeg skjønte hva hun mente - på den tiden måtte man lære seg å snakke i halve setninger. Jeg ville aldri reist til Sverige hvis det ikke var for henne. Og jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke oppfordret mor og far til også å flykte. Jeg mistet dem begge i konsentrasjonsleirene i Tyskland. 

For å komme meg til forestillingen tar jeg vel en drosje fra seniorsentret, og på veien vil jeg passere Vår Frelsers gravlund på vei ned til teatret.