Jeg arbeider som psykiatrisk hjelpepleier i hjemmesykepleien på Sinsen. 

Jeg tilhører sportselskerne, Haugesundssupporterne, skigåerne,  
urbanistene, de sosiale, de selvstendige, de omsorgsfulle og snille, og de selvstendige men vi tilhører ikke de innvandringsfiendtlige, de konservative, de innvandringsfiendtlige, sjampanje-folket, de som kler seg i khakishort piquetrøyer og gul cardigan hengende over skulderen-menneskene eller de treningsavhengige. 

Jeg bor i Oslo fordi den urbaniteten jeg savner i Haugesund, min hjemby, får jeg her. Ingenting er beint og rett her av bygninger. Trærne som finnes overalt. Jeg liker taggingen, alt er litt skeivt og morsomt her. Jeg ser noe nytt hver dag. Kollektivtrafikken er helt fantastisk, den er mye bedre her enn Stockholm for eksempel. Men Oslo er også en segregert by. Jeg er ikke så glad i vestkanten, jeg føler meg ikke trygg der. Derfor bor jeg på Grønland. Jeg er heller ikke så glad i at klubber og barer er segregert mellom homser, lesbiske, heterofile og sånn. Kan vi ikke bare være sammen? 

Vi var borti En folkefiende på ungdomsskolen, og jeg tror jeg leste det i tjue-årene. Men jeg husker ikke mye av det. Jeg er enig i at «den sterkeste mann i verden er han som står mest alene» hvis en sterk person er en person med makt, og som står helt ensom på toppen. Hva betyr det egentlig å være sterk?

På gymnaset var jeg forvirret i forhold til legningen min, og jeg ønsket å være venner med alle. På skolevalget slang jeg ned en lapp med Fremskrittspartiet slik som alle de andre gjorde fordi jeg ville at alle skulle like meg. I det jeg la stemmeseddelen i urnen så begynte jeg å tenke etter. Og etter den erfaringen har jeg snudd meg vekk fra bare å følge etter flertallet – jeg begynte å innta en holdning i politikken, og tenke gjennom konsekvensene av stemmen min. Jeg tok et ansvar for valgene mine og konsekvensene av dem. 

Jeg vil gå fra leiligheten min på Grønland til forestillingene på Nationaltheatret.