Jeg er lege og leder for LIM - et nettverk som arbeider for likestilling, integrering og mangfold.

Jeg tilhører legene, døtrene, de norskpakistanske kvinnene, de som bor på vestkanten, turgåerne, styrelederne, førstegenerasjonsinnvandrerne, mødrene, søstrene, reservesøstrene, de som reiser mye, de som elsker poesi og dikt, språkelskerne, dialektelskerne og Bollywoodelskerne men jeg tilhører ikke de hatefulle, de som ønsker å såre andre, de som arbeider med våpen, de som vil utstyre politiet vårt med våpen, EU-tilhengerne, fritidshuseierne eller de religiøse fanatikerne. 

Jeg bor her fordi faren min flyttet hit. Han forlot Pakistan for å skape et bedre liv. Han reiste fra land til land for å finne et bedre utgangspunkt, og endte tilslutt opp her. Hadde han endt i Danmark så ville jeg vært dansk. Jeg kom hit på familiegjenforening vinteren 72-73. Faren min hadde vært her siden 1970. Jeg har bodd her siden jeg var fire år gammel bortsett fra et år da jeg var utvekslingsstudent i USA. Jeg liker Oslo så godt at jeg nekter å flytte, selv ikke til Bærum. Jeg har bodd mesteparten av livet på Lilleaker eller Ullern-området. Det er her jeg vokste opp, men vi har også tilbragt mye tid i Gamlebyen og Grønland siden det er her det store pakistanske miljøet befinner seg. Jeg er helt sikker på at jeg bor i Oslo om ti eller tjue år.

Jeg har lest Ibsen før, men ikke En folkefiende. I forbindelse med prøvene skummet jeg gjennom teksten og synes også at kommentarene bakerst i boken var interessante. Ibsen flyttet faktisk til Italia fordi han var så lei av det samfunnet han levde i. Det finnes så få mennesker i dag som tør å mene noe. Alle vil tildekke eller nøytralisere. Jeg er ikke fryktløs selv heller, men jeg tror at når det kommer til samfunnsspørsmål som berører oss alle så burde flere av oss heve stemmen. I En folkefiende så er det helseproblematikken som er temaet – i dag bør vi ikke bare diskutere helse – vi må også se på hvilke moralske og etiske normer og standarder som vi bør ha i fremtiden. Mange av oss er redd for å heve stemmen og utfordre autoritetene, Men jeg har lært, som Petra lærte av sin far Tomas Stockmann, at du ikke skal være redd for dette. Når jeg leser utsagnet «den sterkeste mann i verden er den som står mest alene» så tenker jeg på faren min med engang. Fordi han var absolutt den sterkeste i sin gruppe. Han var veldig fremtidsrettet. Jeg tror at de sterke personene har et lenger fremtidsperspektiv. På mange måter vil jeg gi Tomas Stockmann rett i at det er de som står alene som er sterke, fordi de må ha hatt styrken til å velge og stå alene. 

Det å endre seg fra å være en pakistansk jente til å bli en norsk-pakistansk kvinne har vært mitt store vendepunkt.  

Jeg går, eller tar bussen til forestillingene på Nationaltheatret.