An Enemy of the People in Oslo

Jeg arbeider som leder for arbeidspolitisk avdeling i Virke, hovedorganisasjonen for handel og tjenester.

Jeg tilhører de pragmatiske, de sterke, de som står-i-stormen, de usnobbete, de tvesynte, de spissformulerte, og Markatraverne men jeg tilhører ikke de som søker konsensus, de konfliktsky, svarthvit-tenkerne, de harmonisøkende eller seilerne. 

Jeg er født og oppvokst her i Oslo. Jeg liker meg her, og jeg har ikke noe behov for å bo i en mindre en by. Vi har sentralforvaltningen her, og når man skal jobbe med politisk påvirkning på nasjonalt plan er det praktisk å være basert her. Jeg trives i Oslo. Noen hevder at Oslo er en delt by. Det stemmer i noen henseender, men jeg er ikke så sikker på om dette er et stort problem. 

Som tidligere norsklærer så har jeg kjennskap til Ibsen, og En Folkefiende. Dr. Stockmann går for langt i å hevde sine idéer. I tillegg tenker jeg at han burde ha forsøkt å bygge allianser for å unngå å stå alene. Det er slik man må gjøre det hvis man vil oppnå politisk innflytelse. På den andre siden så er det kanskje sant at den sterkeste er den som står mest alene - dypest sett er man som menneske alltid alene – fordi ingen andre kan forstå oss. Og det må vi være forberedt på. 

Livet er fylt av små og store vendepunkt. For meg oppsto det et vendepunkt da jeg fant ut at jeg likte å bli kysset av en kvinne. Jeg brukte tre timer på å tenke gjennom betydningen av dette, før jeg bestemte meg for at det var så fint at jeg måtte følge følelsene mine. Jeg har aldri angret på denne avgjørelsen. 

Jeg kommer til forestillingen rett fra trening – og hjem til Vål‘enga tar jeg 37-bussen.